Hei fra Stavanger!

Jeg startet dagen med å dukke opp til frokst 10 minutter før de begynte å rydde ned, M dukket opp 5 minutter etter stenging og forsto ikke hvordan noen kunne være så dumme å glemme å legge ut brødkniv 🤔 Jaja, så er ingen av oss morgenpersoner, men jeg vil påstå at noen er verre enn andre. Jeg drakk hvertfall så mye appelsinjuice at jeg sikkert ikke trenger mer drikke i dag, og klarte – til tross for morgentrynet – å ha en hyggelig samtale med den ene servitøren, som fortalte meg om sin fjorten år gamle datter som bare ville bruke plantemelk. Heia ungdommen!

Strengt talt har jeg såvidt vært her i 24 timer, men jeg føler det allerede har skjedde et par nevneverdige greier. 1) Åpent bakeri tilbyr verdens største, diggeste, ha-på-alt-du-vil veganske rundstykke. For min del var det mer som en tre-retters middag, og jeg kom bare halvveis før jeg måtte kaste inn håndklet. Anbefales. 2) Måkene er frekkere enn på stranda. Jeg gikk nedover gata med en halv cookie i hånda, og så angriper en av disse krekene meg. Altså, den landa i hånda mi i to millisekund, grabba med seg hele greia, og fløy videre. Har aldri vært mindre dyre-entusiast i hele mitt liv enn i det øyeblikket.

I all hovedsak er jeg her på jobb, mens M er på filmoppdrag. Å jobbe remote er jo drømmen, så jeg ble veldig fornøyd når jeg fikk muligheten til å prøve meg litt nå! Når arbeidsdagen er over skal jeg ut og oppdage Stavanger. Jeg har allerede begynt å spotte lokasjoner fra Lykkeland, og er helt i hundre. Kan sesong 2 komme snart, please?

Bilder tatt i Stockholm av Morten Wien Solberg @wiensol

Ååhr, i går var kanskje sommerens fineste dag så langt. Jeg hadde Heidi på sleepover, og etter frokost (les: kaffe) trasket vi nedover mot sentrum for en aldri så liten frokost nummer to (les: kanelbolle) og litt shopping i forkant av PiP-fest.

I år var jeg hovedsakling på festivalen som fotograf, men når arrangementet vi jobbet på var ferdig var det jo helt klart tid for å ta på danseskoa. Det jeg elsker absolutt mest med festivaler, er å oppdage ny musikk. Ting du kanskje aldri har hørt om før eller ikke ville gitt en sjanse på Spotify er plutselig der i bakgrunnen og lager all den gode stemninga du går rundt og føler på, og jeg har minst to nye band som skal inn på min spilleliste nå.

Jeg er på en liten alkoholfri test, bare for å se om det kan ha noe å gjøre med migrene-anfallene mine (les: det har det). Denne helgen har jeg likevel klart å være ute begge dagene, en aldri så liten Pride-fest på fredagen, og Pip-fest i går. Og la meg bare si det sånn: Å ha det gøy har ingenting med alkoholnivået ditt å gjøre. For meg har dette med alkohol alltid vært en sosial-greie, for jeg er veldig introvert. Men de siste dagene har jeg vært mer sosial en jeg pleier, tatt mer initiativ til ting, danset som en idiot sammen med bestie foran tusenvis av mennesker, limt glitter i ansiktet,  sunget høyt med på sanger jeg ikke kan, og bare hatt det skikkelig, skikkelig fint. Ekstra fint er det jo å våkne nå, søndags morgen, og ikke ha migrene.

Partner in crime ♥

Piknik i Parken har kjapt vokst opp til å bli en av mine favoritter i Oslo. I år hadde den flyttet til Sofienbergparken, som jeg i utgangspunktet var litt skeptisk til (Hei, jeg heter Anette og hater forandringer) men nå ser jeg jo at det på ingen måte var feil. PiP har alltid spennende line-ups, i fjor var blant annet Cigarettes after sex der, og i år fant jeg favoritter som Matt Corby, The 1975 og Madrugada på lista. Som sagt har jeg allerede funnet flere spennende musikere som skal høres mer på fremover.

I tillegg til plusspoeng for musikken, som i og for seg er en viktig del av en musikkfestival, så har jeg lyst å gi cred for festivalområdet. Altså det er så mye kult, og jeg tror ikke jeg fikk med meg halvparten engang. Det var gratis festivalsminke fra The Body Shop, de lokale vintage-shappene fra Markveien hadde satt opp boder med gamle skatter, Oslo Foto Kunstskole hadde photoboot der du kunne ta klissete kjærlighetsbilder (som vi gjorde) som ble fremkalt og hengt til tørk på utstilling. Arrangementet vi var på, Grønnskjerm, hadde filmvisning, og i samme telt var det også Silent Disco når siste konsert var ferdigspilt. Who needs more. Nå har jeg ikke engang nevnt alle de digge matbodene, barneområdet med park-spill, og ikke minst at det ikke er så mye dritafyll å se. Det ér faktisk Piknik i Parken, der folk sitter på pledd og hører på god musikk, spiser digg mat, og bare hygger seg.

Jeg kommer vertfall tilbake neste år.

«Skal vi gå tur?»
«Jaa, okay – skal vi ta bilder?»
«Njæ, jeg har ikke fiksa meg så trenger ikke egentlig»

Det å bo et steinkast fra Botanisk Hage oppdaget vi torsdag at var veldig fint med tanke på kveldsturer. Og dagsturer. Og piknik. Og sommer. Og nå er det faktisk sommer. Termometeret viser hele 24 grader, og i dag skal jeg på PiP-fest for å være fotograf. Hadde livet vært helt perfekt hadde jeg fått muligheten i går når både Matt Corby & The 1975 spilte, men jeg skal ikke klage når ting er oppe på 97% uansett.

… listening to: Twin Shadow feat HAIM – Saturdays

Du vet når du hører en sang for første gang, og så bare stemmer det? Jeg er litt sånn at jeg først går lei av sanger etter jeg har lært dem, så denne har jeg ingen intensjoner om å finne ut av teksten på. Likevel står den på daglig i stua mens jeg danser rundt med sofaputene. Det er bare så sykt GOOD VIBES at jeg ikke klarer la være. Heldigvis er M på kontoret når dette foregår, ellers tror jeg kanskje han hadde forlatt meg. 💃🏼

… considering watching: Tales of a City

Denne har jeg ikke sett enda, men jeg vet at det vil skje innen kort tid. Traileren på Netflix har allerede solgt meg, og jeg hører på soundtracket like ofte som forrige sang. Jeg vet ikke stort annet enn at den handler om ett sted hvor alt er trygt, uansett hvem du velger å elske.

… still thinking about: Someone Great

Ærlig talt: Jeg satte på denne på toget hjem fra Stockholm, fordi jeg ville ha noe lett å se på. Litt som når man setter på Friends etter en lang dag på jobben bare for å ha litt bakgrunnsstøy å ikke fokusere på. Dessuten kjenner kanskje noen igjen Jane the Virgin? Hun er definitivt ikke samme karakter i denne filmen, men jeg fikk så sykt stor respekt for henne som skuespiller. Hun er helt rå! Jeg lo så jeg grein, fikk lyst til å ringe bestevenninna for å dra på festival, og gikk gjennom knuste hjertet mitt all over again. Pro tip er å ha både sjokolade og lommetørkle tilgjengelig før du setter på denne.

… inspired by: Freeoversea

En instagram-konto drevet av paret Patricia & Miguel. De er kanskje noen av de søteste menneskene jeg har pratet med, til tross for at jeg aldri har møtt dem. I det store og hele er internettet sikkert fylt av mye tull, men folk som dette er det verdt å følge med på. De tar helt sinnsykt fine bilder, er helt råe på edit – men der de trekker det lengste strået er likevel på hva de velger å fokusere på: Our planet, og hvordan vi kan sette pris på og hjelpe den til å bli en bedre verden for oss alle 🌱

– Anette

Det er rart hvordan man vokser opp til å bli noe helt annet enn man skulle trodd.

Sprangrytter, bonde, klesdesigner. Jeg husker fortsatt hvordan vi satt der med de nyspissede 8B blyantene våre, og tegnet opp fremtiden. Et hus hver, med stall i midten. Vi visste vel allerede da at vi var forskjellige. De fleste planlegger vel kanskje å bo sammen. Men elleve år gamle oss, vi hadde andre planer. Og skisser. Vi skisserte ikke bare eiendom heller, for i tillegg til å varte opp hester og være suksessfulle sprangryttere så var vi jo forberedt på at man måtte ha noe å falle tilbake på. Så da måtte vi nok være klesdesignere også.

Blomsterpike i brudekjole. Å snike seg inn på tantes soverom og tjuvlåne den fine hvite toppen hennes. Den som passet meg som en kjole, og var full av glitrende paljetter. Så kunne vi løpe over enga til naboen, han som du sa skøyt på barn, så vi måtte gjemme oss i det høye gresset. Jeg visste aldri om det var sant eller en del av leken. Jeg kunne bruke timesvis på å plukke de fineste blomstene blant alt det grønne i hagen til tante. Blåklokker, løvetann og hvitveis. Du sa at alle var stygge. Jeg visste bedre.

Skribent og popstjerne. Det var ikke så nøye om det var meg alene på senga som skreiv ned dagens tanker i blokkbokstaver, eller om det var oss som danset til min nyeste Britney Spears CD. Men det var alltid viktig å være i sentrum. Jeg skulle stå fremst. Jeg skulle være sanger, danser og dirigent, og du måtte forstå at det skulle være slik som jeg sa. Jeg tror stort sett fortsatt at det er min metode som er best.

En gjenganger er kanskje «sta», mens andre vil si «egen». Jeg som vet best går for «seg selv», for ingenting skremte meg mer enn å miste hvem jeg var. Kanskje er det nettopp derfor jeg alltid har gjort akkurat som jeg vil. Ingen skulle kunne fortelle meg at det var farlig å ri på hest, teit å like Britney, eller barnslig å plukke blomster. Det er  fortsatt lite så sommerlig som å ta på blomterkjolen og danse til de beste sangene fra 00’s.

Så iblant vokser man opp til å bli akkurat den man var. Med noen omveier.

Er det noe jeg fort glemmer bort når jeg er i Oslo, så er det at det faktisk finnes skog, her óg. Ingenting kan måle seg med Vestlandets grønne natur, men det er likevel noe helt spesielt med å komme seg ut av bylivet og inn i en verden der fuglekvitter er nasjonalsangen.

Den beste grunnen til å gå på tur <3 Jeg savner Kompis veldig når jeg ikke er hos familien, så at vi får låne han sjarmøren her når vi vil setter jeg så utrolig stor pris på. Milou er ett prakteksempel av en hund, og kanskje det snilleste jeg har møtt på. Det ble ikke engang bråk da Spotlight syns dette svære vesenet kom litt for nære og ga han en på tygga med poten. Neida, da var kaninen Spotlight kongen av stua, og Milou gikk og la seg i gangen.

Vi har forresten flytta nå, og fra stua ser jeg rett inn i tusenvis av forskjellige grønne nyanser. Så egentlig er fulgekvitter blitt nasjonalsangen akkurat her óg.

I kveld har vi sittet på gulvet med terrassedøra på vidt gap, og sett på været. Jeg har alltid blitt fortalt at det er farlig å sitte nære vinduene under lyn og torden, men når man har en hel blokk leiligheter over seg følte jeg meg ikke så veldig utsatt der jeg satt. Spotlight var heller ikke noe å bekymre seg for, der han satt på sin faste plass under kommoden og poppet frem utelukkende når det var godbiter å få. Det virker som om han har godkjent det nye stedet, og hver eneste kveld når jeg skal legge meg hopper han opp i senga og ligger i armkroken og koser en halvtimes tid før det er natta. #dritkoslig

Nå skal vi prøve å ta øynene bort fra den sykt fine utsikten av grønt, og heller prøve å fokusere på den første episoden av Black Mirror. For ja, den nye sesongen er her!

Coca Cola må gjerne sponse meg når som helst.

Jeg våknet i dag av at de grønne stilkene jeg plasserte i kjøkkenvinduet i går kveld, hadde blitt til blomstrende påskeliljer. Hurra! Jeg får som sagt ikke helt nok av planter om dagen, og selv om grønt står i fokus var det helt greit med litt gult her inne óg. Dagen har gått til gjennomgåing og redigering av bilder, og så kom jeg plutselig over den buketten av sommerbilder vi tok på Vålerenga i fjor. Fy søren for ett kult område, satser på at de ikke er mange ukene til vi har sommeren tilbake og vi kan sitte i bakhagen til Galgen og spise burger igjen. Hashtag lykke, for å si det sånn.

Nå skal vi straks rusle ned mot Markveien i jakt på noe vintage fra 20-tallet. I kveld blir det nemlig dobbel trettiårs-dag, og temaet er… Gatsby! Jeg gleder meg så sykt, og har allerede dratt frem den glitrende nyttårskjolen min for anledningen. Med fjær i hatten og (falsk) sigarett i hansken kan det jo ikke bli annet enn bra. Men først; kaffe!

Kjip dag + ti planter = Ganske fin dag, likevel.

Det slo meg da jeg satt i sofaen og stirret fornøyd utover den ny-grønne stua vår: Grønn er og forblir yndlingsfargen min. Jeg husker fortsatt veldig godt da jeg satt i bilen med Mamma da jeg var liten, og vi snakket om nettopp farger og favoritter. Alltid hadde jeg likt natur, skog, og det beroligende grønne, men da Mamma sa at hennes favoritt var blå – ja, da måtte jo jeg mene det samme trodde jeg. Så da var det liksom grønn og blå, som sto i fokus.

Men på samme måte som Mamma finner roen ved å sitte ved havet, er det ingen steder i verden jeg trives bedre enn under de store trærne på en øde sti i skogen. Jeg har vokst opp med å bygge skoghytte, vært på trolljakt, laget barkebåter og løpt mellom trærne. Til og med de kjipe friminuttene på skolen brukte jeg på å gå frem og tilbake på den lille stien mellom skolebygget og svømmehallen. Til dags dato er det ingenting jeg føler meg friere av enn å være ute i naturen, som er rart, for etter at jeg flyttet til byen har det blitt mindre og mindre av det.

Så da måtte jeg jo la skogen komme til meg – eller plantene, i det minste. Jeg er jo nokså sikker på at hverken palmen, aloe vera-planten eller min favoritt – monsteraen – vokser ute i marka her. Vi raidet Plantasjen for hele NI planter, og nå er det så trivelig i stua at jeg egentlig ikke har behov for stort annet enn å ligge på gulvet og glise opp til de grønne bladene.

Tenk så lite som skal til for å finne lykke i hverdagen.

Er det noe jeg har savnet skikkelig de siste månedene, så er det å bare ta med seg kamera ut døra og bare skyte. Jeg vet ikke hvorfor jeg faller så dypt ned i den såkalte ‘vinterdepresjonen’ men den tiden før våren skikkelig trår til og alt bare er slaps og grått, da føler jeg meg uinspirert.

Men i går tok jeg en skikkelig jakt gjennom arkivet (som egentlig var en jakt etter morsomme bilder å poste på mamma sin facebook anledning bursdag) fant jeg både sol, sommer – og dette. Ett supert eksempel på noe så gøy, så enkelt. Disse bildene tok vi i Paris i Desember, uten noen som helst form for planlegging eller tilrettelegging. Studioleiligheten vi hadde lånt via AirBnb var rett og slett bare skikkelig fotogen. Bildet som henger bak meg tror jeg faktisk er av han som leide ut, og bandet hans hadde øvingslokale i samme gård som vi holdt til i. Utrolig hyggelig å komme hjem etter middag, høy på Paris-livet, vin og kjærlighet – også hører man ekte rå musikk dure ut gjennom studio-døra. Det er kreativitet jeg setter så pris på.

Vet ikke om jeg følte meg Vogue eller Medusa her, kanskje en mellomting? Fornøyd er jeg vertfall. Er det én ting jeg skal bli mye flinkere på fremover, er det ting som dette. Ikke planlegge så stort rundt det med å fotografere, eller bli fotografert. Just go with it. Lev i nuet, fotografer i nuet. Det er sånne øyeblikk man husker, og fra både min og M sin erfaring oss i mellom – da vi får de beste bildene.

Det er merkelig hvordan man først lærer seg å sette pris på ting når man vet at de snart er borte. Ting som i en vanlig hverdag blir glemt litt bort, og særpreget det en gang satt på deg har normalisert seg. Jeg hadde ikke sett for meg at jeg skulle trives så godt på Frogner, med alle Gucci-veskene og gamle damer med små hunder og store meninger. Hun med den største meningen av dem alle bor dessverre rett borti gangen fra der vi har holdt til, og riktignok blir den høylytte stemmen hennes til alle døgnets tider en av de lettere tingene å gi slipp på.

Jeg skal flytte tilbake til Grünerløkka, som allerede huser tre.. fire (?!) av mine forrige leiligheter i Oslo. Det var ikke egentlig ett krav for meg lenger, men det er noe med de store fine vinduskarmene, det høye taket, og ikke minst det å kunne gå ut døra på sommeren og være midt oppi alt som myldrer.

Det jeg kommer til å savne mest er kanskje leiligheten. For å herregud, den er ikke stor. Men når to introverter kan bo sammen på 20 kvm over så lang tid, ja, da tror jeg faktisk man kan klare alt. Mellom min aggresjon og hans konfliktskyhet – så har det jo ikke vært smooth sailing hele veien, men til tross for at det skal bli godt med større plass og flere rom (!!) så har vi fortsatt planer om å dele seng!

Det nye stedet er ett rent oppussingsobjekt, med all sin sjarm. Stygge vinyl-gulv på badet, flekkete vegger, en dusj på halv åtte og mangel på lister både her og der. Jeg gru-gleder meg til å begynne på all malejobben, men det skal bli gøy å sprite opp stedet. Kanskje det blir noe verdt å dele litt av her og, det er sikkert mye som kan gå galt når jeg skal male på vegg istedenfor lerret. Spesielt når tak-høyden er nærmere 3,5 meter og man må stå på stige.

Uansett, det blir annerledes, spennende, og jeg håper ingen blir påkjørt av trikken foran port-døra.