Dette er vanskelig å skrive.

Jeg forelsker meg ikke bare i mennesker. Jeg slår røtter hvor enn jeg går, og blir jeg lenge nok på et sted er det nesten umulig å grave dem opp igjen for å komme seg videre. Og nå skal jeg videre. Det er morsomt å tenke på hvor stort og nytt og skremmende og spennende alt var da jeg gikk av banen på Nationaltheatret den augustdagen i 2012. Morsomt å tenke på at hun blonde jenta som kanskje lignet litt på meg, men som jeg ikke turte å gå bort til, i dag er min beste venninne. Morsomt hvordan det er helt sant at man ikke velger hvilken familie man er født i eller hvor man kommer fra, men at man kan finne hjem et helt annet sted i verden.

Og nå skal jeg dra herfra. Det er ikke bare vanskelig å skrive, det er vanskelig å gjennomføre. Oslo var barndomsdrømmen min som gikk i oppfyllelse. Den ble ikke akkurat som jeg hadde tenkt, jeg er til eksempel ikke blitt popstjerne eller turnerer rundt i verden, men jeg har kommet til et sted hvor kreativiteten min blir feiret, vennskapene er varme og ekte, og jeg føler ikke lenger at jeg går rundt og ‘venter’ på at ting skal løse seg, eller at ‘det vil bli bedre når jeg blir voksen’. Jeg vet ikke om det betyr at jeg er voksen, for det føles kanskje ikke helt sånn, men for første gang på veldig veldig lenge, tror jeg at jeg er på helt riktig sted.

Oslo er kanskje det forholdet jeg er mest stolt av. Det er tross alt ett av mine lengste. Vi hadde flere år der ting var over stokk og stein, og det ikke fantes kontroll, men så lærte vi hverandre å kjenne. Det som først bare var et kaos av lyder og lys hadde en rytme gjemt bak seg. Nå vet jeg hvilken bane som går hvilken retning og stusser ikke med å krysse gangfelt uten lys. Jeg gjemmer meg ikke og unnskylder ikke eksistensen min, men er blitt så utrolig klar over hva som er rett og hva jeg fortjener. Selvsagt kan jeg ikke legge alt det på en by. Men Oslo har vært der i bakgrunnen på alt som har skjedd og alt som har blitt opplevd og lært. Knust hjerte og tårevåte netter, gamle gitarstrenger og den friske lufta i Østmarka. Pils i Sofienbergparken og Wolf Alice på Øya. Baderinger i Paradisbukta og seilturer i Sandvika. Allsang på banen, hele veien fra Kolsås til John’s.

Oslo-sangen min har alltid vært «Don’t stop believin'» av Journey. Jeg var hun jenta som satt på toget på vei mot hva som helst annet. Nå skal jeg videre, men er det en ting jeg er helt sikker på er det at Oslo vil forbli ‘hjemme’.