I dag er det vår. I det minste virker det sånn. Det er vanskelig å holde kontroll på dagene, men årstidene kommer og går. I dag har det vært både vinter og høst. Og nå vår. Kanskje naturen virkelig følte for å kjenne på styrken sin, nå som den er alene. Som en villhest som tester beina under seg for første gang. Hvor raskt kan jeg løpe?

Nå har en hel verden satt flyene sine på bakken. Jeg håper at om noe, vil folk i det minste huske miljøgevinsten som kom av dette. Huske hvor vi kommer fra, og hva vi skal bli. Huske at den furuen du ser fra stuevinduet har stått der siden lenge før din tid. Vi låner. Det må vi lære oss snart. Tid, sted, mennesker vi er glad i. Det er ingenting som skal vare evig. Jeg kan gå helt i oppløsning av å bare skrive det, men det gjør det ikke mindre sant.

Det kommer en dag der å sitte på sofaen og se på den neste nye serien ikke lenger blir en nødvendighet, men jeg tror vi kommer til å sitte der likevel. Vi er litt sånn, at ting kommer og går – og vi glemmer. Det er tungt i dag, å sitte her i vår egen stue, bare fordi vi må. Det gjør noe med psyken. Vi blir som barn som må pushe grensene. Gå litt for nærme personen foran i køen. Sitte litt for tett på gresset. Klemme litt på noen likevel, fordi de trenger det.

Og jeg tviler ikke på at de trenger det. Jeg trenger det. Men spør deg selv om akkurat den klemmen kommer til å redde, eller ødelegge liv. For det er hva du satser.

Jeg skal se en begravelse av en slektning digitalt i morgen. Jeg skal sitte her, i Oslo, og se på familie og mennesker jeg er glad i, bli tvunget til å sitte med to meters avstand og uten mulighet til å gi hverandre en trøstende hånd å holde i, når de sier farvel til noen som har betydd så mye. Jeg vet allerede nå at det kommer til å bli helt forjævlig.

Så nei. I dag er det vår. I morgen blir mindre lys. Mindre lovende.