Så jeg har prøvd å regne på det, hvor mange helger jeg egentlig har hatt på meg til å komme meg ut i marka her i Oslo. Jeg flyttet hit en gang i 2012, så jeg skal ikke engang prøve å finne på unnskyldninger. Ærlig talt har jeg tenkt at det ikke er skog her, tror jeg. Oslo er jo byen, liksom. Men i går, folkens, i går var jeg på min første tur i østmarka. Skogen er jo mitt element, og jeg er aldri lykkeligere enn når jeg får vandre der mellom trærne. Det gjorde jo ikke saken verre at sola skimtet til og sendte de fineste strålene gjennom alle de fargerike bladene. Nå er jeg veldig klar for å flytte ut av blokkleilighet og inn i enebolig så nære marka at man lukter bål når folk sitter langs stien og griller. Ja til flere dager i skogen!
Vi er jo så heldige som får låne Milou iblant, og det å ha hund gjør alt med å gå på tur 100 ganger bedre. Dørstokkmila blir til eksempel lekende lekk når man har en logrende hale og siklende munn som danser rundt beina dine sekundet du sier «tur». På sikt tørr jeg vedde på at det kommer hund til gårds her hjemme, men jeg har foreslått at kaninene helt sikkert hadde satt pris på en tur i marka, de óg.
Angående løypa vi gikk, startet vi turen via «Flyktningeruta». Litt usikker på hvor langt vi egentlig gikk, men noe sier meg at den originale løypa på 3 kilometer ble til det dobbelte – minst. Det var dog, helt helt innafor. Etter min første fest (med alkohol) på flere måneder kvelden før, kjente jeg på hodet at det var helt rett å svette ut giftstoffene og kjenne frisk kjølig luft i fleisen uansett. Anbefales til alle slitne kropper i dag!
Så takk for turen gutta, dette må gjentas snart ♥