Mental helse er noe jeg snakker mye om, men det er en stund siden jeg delte hele historien min. Eller gjorde jeg noensinne det? Jeg er åpen om det å ha angst, hvor redd jeg er for å fly, og ja – iblant redselen for det å eksistere i det hele tatt. Jeg er redd for ting andre tar helt naturlig.

Angsten kom for lenge siden. Den går så langt tilbake som til da jeg først hørte om døden.

Anette, syv år. Jeg var redd for monstrene under senga, men det gikk fint. Mamma kunne skru på lyset og ha soveromsdøra litt på gløtt, så var det ikke farlig lenger. Jeg hadde mareritt om trollene i skogen, men det gikk fint. Jeg kunne våkne opp og pappa kunne fortelle meg at de ikke fantes på ekte. De voksne var ikke redde for noe som helst, og de hadde alle svarene. Frem til døden. De kunne ikke forklare døden. De visste ikke hva det ville si, om man døde. Meg, som både menneske og bedreviter, måtte vite.

Jeg vokste opp i et lite byggefelt, der kristendom var en del av det å vokse opp. Mamma trodde på Gud, pappa gjorde ikke. Det var ikke så nøye. Jeg og vennene mine gikk på søndagsskole. Ikke fordi vi var så opptatt av Gud og Jesus, men fordi at her fikk vi pene klistremerker til bøkene våre hver gang vi dukket opp på slaget syv. Her fikk vi male, tegne, lage julekort og spille brettspill. De snakket om døden her. «Himmelen». Men om du ikke var troende? Helvetet. Jeg var syv år, og ble fortalt at mamma ville komme til himmelen for å være troende, og pappa ville komme til helvetet fordi han tenkte annerledes. Jeg ble fortalt at døden ville skille foreldrene mine fra hverandre, og at jeg måtte velge mellom ikke bare Himmelen og Helvetet – men mamma og pappa.

Angsten min grunnet mye i dette. Men det kan også ha vært tidligere ting. Jeg var alltid litt fragile. Mitt første møte med en psykolog fikk jeg da jeg var 12 år. Hun fortalte meg at jeg tenkte som en gammel 80-åring som forberedte seg på å dø. Jeg hadde hele livet foran meg, og alt jeg klarte å tenke på var hva som skulle skje når det hele var over. Den tanken klarte jeg ikke å rømme fra. Jeg møtte den samme damen noen ganger til, og hvert møte gjorde meg mer engstelig. Kanskje det ble for mye fokus på det? Jeg var redd for å dø og være ingenting. Redd for at jeg ville bli gjenfødt et annet sted, i en annen familie, uten noe minne om den jeg nå holdt så kjær. Jeg har ikke telling på hvor mange ganger jeg har klatret opp i senga til mamma og pappa for å få ligge mellom dem. Det var som et tap hver gang jeg innså at jeg ikke kom til å klare å sove alene. Når tankene var for mørke. Skammet meg der jeg gikk mot soverommet deres. Der kunne jeg ligge våken i timesvis og bare høre på dem puste.

Frykten fadet bort, den måtte jo det.

Anette, 19 år. Jeg hadde mitt første panikkanfall i fullt dagslys. Jeg kjente den ikke engang igjen, angsten. Den føltes så annerledes. Var den blitt voksen, den og? Verden rundt meg begynte å spinne, hvite dotter som minnet om stjerner blinket rundt meg. Og så, sluttet jeg å puste. Det kom ikke luft inn til lungene mine, og selv når jeg forsøkte å hyle etter hjelp, kom det ikke et eneste ord.

Jeg ble hentet i ambulanse. De stakk meg i fingeren for å sjekke blodet mitt. Jeg husker ikke mye av turen, annet en at jeg var i en slags sky. Alt var grått og tåkete Jeg var redd for å åpne øynene og oppdage at verden fortsatt var helt ulik det den hadde vært for bare noen minutter siden. Jeg kom inn på Legevakten, og ble plassert på en benk. Jeg vet fortsatt ikke hvor mange timer jeg ble liggende her å gråte i stillhet. Ikke ett eneste menneske som gikk forbi enset meg et blikk. Jeg har ikke tall på hvor mange sykepleiere, leger og helsepersonell som gikk frem og tilbake uten å se på meg. Jeg trodde jeg skulle dø, ingen hadde sagt meg i mot – og der lot de meg ligge.

Når legen endelig hentet meg inn på kontoret sitt, ble ingenting egentlig bedre. Jeg ble ikke tatt i hånden, jeg fikk ikke vite hvem han var. Ingen smil, ingen beroligende ord eller blikk. Jeg tror faktisk ikke han så på meg i det hele tatt. Han stirret heller på skjermen foran seg, før han bestemte seg for at «du har angst, ta to til fire av disse pillene neste gang det skjer».

Så der sto jeg, med ingen andre følelser enn å være hjelpesløs. Ristet fortsatt av gråt, verden spant fortsatt rundt. Den eneste forandringen fra nå, og da, var at jeg hadde to bokser med piller i hendene mine. Piller jeg aldri ba om, eller trodde var løsningen på problemet.

For det er greia med angsten, den kommer og går. Etter legebesøket som endte i en endeløs resept på piller, var jeg nede i flere måneder. Jeg lå bare i senga hjemme, og bare det å skulle gå inn på badet og ta en dusj var noe jeg gruet meg til. Tenk om jeg falt der inne, bak en låst dør? Jeg mistet mye av mitt første skoleår her i Oslo. Jeg klarte ikke å dra dit og følge med i timen.

Frykten fadet igjen, den måtte jo det.

Om legen på Legevakta hadde gjort jobben sin, ville han raskt ha oppdaget at jeg var farlig lav i både vitamin B12 og Jern. Én av dem alene er nok til at man kan føle seg både svimmel, og tappet for energi – men begge? Det er et helt eget nivå. Dette tilfellet er vel kanskje grunnen til at jeg fortsetter å beholde min gamle fastlege fra hjembyen min, selv om jeg ikke har bodd der på flere år. Hun kjenner meg. Hun lytter på hva jeg har å si. Hun gjør jobben sin. Hun oppdaget dette.

Jeg har fortsatt angst. Men jeg prøver å tenke på den mer som en følelse. Og om jeg kjenner på den prøver jeg å distansere den, sette den ved siden av meg. Spørre den hvorfor den er her. Er det noe jeg går rundt og bærer på som jeg trenger å snakke om? Det kan være underliggende. Det kan også være ingenting. Men å spise og sove godt, er det aller beste man gjøre for å forhindre den. Fysisk og mental trening også.

Jeg er nok lettere å trigge enn mange andre. Det kan jeg ikke forandre. Men jeg kan jobbe med måten jeg håndterer det på. Det viktigste jeg har lært meg når det kommer til angst, kan beskrives med denne fine frasen: «You have two choices. To control your mind, or to let your mind control you» for det er så sant.

De fleste vil oppleve angst på et punkt i livet, og det vil være så mye lettere å håndtere om du vet hva det er, og hvordan du kan kontrollere det. Piller er ikke svaret, selv om de kan være et verktøy for noen. Jeg brukte mine to ganger. Etter det bærte jeg dem rundt i veska i ca ett år. Det var betryggende å vite at de var der, bare sånn i tilfelle. Men hver gang angsten tikket inn, pushet jeg meg selv til å «bare vente litt til» med å ta dem. Flere ganger enn ikke, endte dette med at jeg kjempet meg gjennom angsten på egenhånd, for plutselig var anfallet over. Du finner ingen piller i veska mi i dag.

Om det er noe du skal ta med deg fra denne teksten: Aldri vær flau over at du har angst. Vi har alle våre kamper, noen bare skjuler dem bedre. Mental helse er like viktig, og normalt, som fysisk helse.

Angsten er din, og det er du som må lære deg å leve med den. Det kan ingen, hverken psykologer, piller eller gode foreldre gjøre for deg. Men du er ikke alene.