I dag er jeg takknemlig. Takknemlig for at jeg har en familie som er så open-minded, sterke, egne og som alle klarer å innrømme om de tok feil. Vi sier unnskyld. Vi sier «glad i deg», hver eneste gang vi snakker sammen på telefon. Det er som vårt eget lille «hadet».

Foreldrene mine er de sterkeste menneskene jeg vet om. De har aldri sett på en utfordring og sagt «dette får vi ikke til». De setter seg heller ned, stirrer utfordringen inn i øyene, og lærer den å kjenne. I går sa mamma noe så sykt fint at jeg bare er nødt til å gjenfortelle det: «Halvparten av det jeg har lært om miljøet, har jeg lært fra barna mine». Den setningen er så f o r b a n n a  viktig, og jeg håper alle som har barn kan forstå nettopp hvorfor.

I en tid der min generasjon, og generasjonene etter, vokser opp med internett – vil det alltid være slik at de yngste vil vokse opp mer informative enn oss selv. Sånn er det bare. Sånn skal det være. Får jeg en datter, ville hun vokst opp til å bli smartere enn meg. Det vil si at det kommer en tid der jeg ikke lenger kommer til å være den som blir spurt om leksehjelp, for jeg vet ikke lenger svarene hun leter etter. Jeg tror mange voksne, og eldre, syns det er sykt sårt at de blir utkonkurrert av en nå 16 år gammel svensk jente. De føler seg pekt på, og tar det hun sier til verden, som et personangrep. De peker tilbake, slenger med tunga, slenger løgner og bruker all sin energi på å ødelegge en person som bruker all sin tid på å gjøre verden til et bedre sted.

Da tenker jeg at det er noe hårreisende galt med hvordan du som person velger å vinkle tankene dine. Og det er dette som er så skremmende med internett-tiden vi befinner oss i. Alle har tilgang. Alle har en mening. Og alle forteller åpenhjertet om den, uten å bruke resten av det store internettet til å i det hele tatt fakta-sjekke at det man har så sterke meninger om, stemmer. Voksne mennesker, foreldre, barn av de som nekter å høre på forskning – de sitter dag ut og dag inn, utelukkende for å spre ukonstruktiv kritikk som utelukkende går ut på personangrep av de som de føler seg så truet av. Men har du stoppet opp og spurt deg selv hvorfor du føler deg så angrepet? Hvorfor du pøser ut med informasjon om hvorfor du er et så mye bedre menneske enn Greta, enn meg, enn alle de ungdommene som velger å ta en kamp du ikke orker å tenke på?

Sannsynligvis har du dårlig samvittighet. Og hvem har ikke det iblant? Å nekte å forstå til eksempel klimakrisen, kan forklares med ganske basic adferdsforskning. Som menneske vil vi alltid forsøke å utsette problemene våre. Vi vil ikke føle på skyld, og vi vil ikke endre oss. Vi er livredde, og vi reagerer med fornektelse og sinne. Det kan sammenlignes veldig med å unngå å åpne postkassa, fordi du vet at der ligger det inkasso på inkasso, som du ikke vet hvordan du skal få betalt. Du skammer deg over å ha fått den, du vil ikke snakke om den, og istedenfor å åpne brevet, se sannheten i øynene – og finne en løsning – velger du å ignorere det.

Så derfor vil jeg i dag si takk. Takk til Mamma og Pappa som lytter når vi barna snakker. Takk for at vi kan komme til dere om absolutt alt. Takk for alt dere har lært oss. Takk for at dere også er villige til å lære fra oss. Takk for at dere alltid har døra åpen for de som trenger en hånd å holde i. Takk for at dere har oppdratt søstrene mine og broren min. Så hardbarka og rettferdige, som står på sitt og kjemper en kamp for både dyr, mennesker og miljø. Jeg vet at jeg er så forbanna heldig som har nettopp dere som innerste kjerne, og er veldig klar over at det er mange der ute som ikke har det like trygt. – Noen av dem er så heldige å ha møtt på dere, og jeg vet at de er takknemlige, de også. Takk for at dere gjør verden til et bedre sted.

Fortsett å være dere, alltid.

Glad i dere,
Anette