Akkurat nå sitter jeg på terrassen hjemme på Vestlandet. Kompis trasker litt i ring rundt meg og lurer på om vi ikke skal gå på tur snart, mens jeg har det helt fint med å sitte og nyte utsikten av den fersken-fargede sola som går ned i fjellene. Det er vanskelig å si hvor mange av disse toppene jeg kan se herfra, men ved et kjapt kast over skulderen kommer jeg fort til vertfall syv.

Det er søndag. Siste dagen i ferien. Heldigvis skal jeg være her en hel uke til, og ettermiddagene skal brukes flittig til å besøke farmor, bestige fjelltopper, og danse på bakken (sier man egentlig ‘bakken’ andre steder enn her?) I dag var det så varmt at jeg faktisk kunne sitte ute og tørke i gresset. Det er ren lykke. Jeg elsker å sitte i gresset, samme hvor allergisk jeg måtte være.

Det er alltid litt som en tankecamp å komme hit. Det er mye enklere å klarne tankene når man sitter her på den trygge terrassen, ser på de stødige fjellene, den lyserosa himmelen – enn å sitte i Oslo og stirre inn i en blokk. En av tingene jeg har tenkt mye på denne uken, og kanskje spesielt det siste døgnet, er at jeg ikke tror jeg har direkte angst-angst så mye lenger. Jeg tror jeg har klaustrofobi, og det er denne angsten kommer av. Er ikke det fint? Fint som i at jeg nå har noen grunnsteiner av informasjon som jeg kan legge ut og jobbe videre fra. Jeg vet fortsatt ikke helt hvor klaustrofobien kommer fra. Så det hadde selvsagt vært fint å vite – men det er noe som må ha kommet så tidlig at jeg sannsynligvis aldri kommer til å huske det.

Jeg tror fortsatt at jeg har lyst til å snakke med en psykolog om det, men jeg syns det er vanskelig å finne veien inn i den prosessen. Ikke fordi jeg syns det er tabu på noen måte, jeg mener at alle burde gå til psykolog på samme måte som til tannlege og fastlege. Om ikke annet enn for en årlig sjekk. Tenk så mye man kan forebygge? Og kanskje hadde det vært mindre tabu om det var en allmenn greie innenfor helsefeltet, så kan man heller være litt kul om man vil det og bare «Psst, ja, går bare fordi jeg må på den dere årlige sjekken» og kanskje få hjelpen man ikke turde å gå etter selv.

Nå sporer jeg forresten helt av. Ikke at jeg helt vet hvor jeg skulle. Dette er vertfall litt sånn som jeg har det her nå. Det er mye tanker og utkjemming av floker som kanskje har ligget der litt for lenge og lugget i bakhodet. Om jeg ikke begynner hos psykolog skal jeg vertfall fortsette med disse terrassekveldene mine på vestlandet. Det å ligge i gresset og bare la tankene sveve opp og bort mellom fjellene er terapi i seg selv.